I 2003 foreslo Skauge-utvalget å erstatte skatt på formue med økt skatt på arv og eiendom.
Utvalgets begrunnelse var at den særnorske formuesskatten, som i tillegg til inntekter til staten skal sørge for jevnere fordeling, var et særdeles lite egnet redskap i en stadig mer globalisert verden.
Nasjonale forsøk på å beskatte formue vil bare føre til at formuen, eller den som eier den, flytter utenfor skattemyndighetenes rekkevidde.
På de ti årene som er gått siden utvalget leverte sitt arbeid, er ikke kapitalen blitt noe mindre mobil. Argumentene for å fjerne skatten skulle dermed være minst like gode i dag som de var da. Dens kritikere er likevel på defensiven.
Frp har forlengst tonet ned sin motstand og snakker helst om andre ting. Høyre vil muligens fjerne den helt, men bare hvis partiet finner en annen måte å skattlegge de rike på. Det høres ikke ut som en enkel oppgave.
Skattemumlingen på borgerlig side kan ha en naturlig forkl#229. Et av de mest brukte argumentene mot skatten har vært at den tapper bedriftene for kapital (eierne må ta ut utbytte for å betale skatt) noe som går ut over vekst og arbeidsplasser.
Høyre-leder Erna Solberg snakket ifjor om pølsemaker A. Idsøe i Stavanger som måtte ta ut utbytte på 170.000 kroner for å betale skatt selv om bedriften gikk med underskudd. Det er utvilsomt surt, men to ferske studier tyder på at skatten ikke er så problematisk for bedriftene som tidligere antatt.
Chris Edson i Statistisk sentralbyrå fant at bedrifter der eier betalte formuesskatt var «mindre utsatt for begrensninger i kapitalmarkedet enn andre». En fersk masteroppgave ved Norges Handelshøyskole konkluderte med det samme.
Det kan selvfølgelig tenkes at det er metodiske svakheter ved disse arbeidene. Inntil andre studier viser noe annet, vil den som hevder at skatten tar livet av landets pølsemakere og andre små og mellomstore bedrifter, bevege seg i relativt bratt motbakke.
Det betyr ikke at det særnorske eksperimentet med skatt på formue er en god idé. Slike studier kan ikke svare på hvordan norsk økonomi hadde sett ut uten formuesskatt. Ved siden av Frankrike og Sveits, er Norge det eneste landet i Europa som har beholdt skatten (Spania og Island har riktignok gjeninnført den etter krisen, men med svært kort holdbarhetsdato).
Det er en risiko for at det ikke er slik at det er resten av Europa som er på ville veier.
Stort sett alle er enig i at skatten skaper uheldige incentiver for investeringer. Rent skattemessig er den mest lønnsomme investeringen man kan gjøre i Norge å låne maksimalt og deretter sette alle pengene i egen bolig. Den nest beste er å investere i annen eiendom.
Boligen har også de siste tyve årene vært en ufeilbarlig kilde til rikdom for svært mange nordmenn. Hvorvidt rikdommen er varig, gjenstår å se. Lånefinansierte oppturer i boligmarkedet, har en tendens til å ende galt.
Formuesskatten er også problematisk på en annen måte.
Siden skatten ikke rammer alle som eier norske bedrifter, bare de som bor her, gjør den det også lønnsomt for norske bedriftseiere å flytte ut av landet. I praksis innebærer det diskriminering av norsk eierskap og en favorisering av russere, kinesere eller briter som ønsker å eie norske bedrifter.
Norske politikere har hittil ment at den smule utjevning formuesskatten bidrar med, er vel verd slike bivirkninger. Det er ikke åpenbart.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.