DNs Kjetil Wiedswang er et forfriskende innslag blant norske kommentatorer og samfunnsdebattanter. Jeg tenker ofte at han er mann med store kunnskaper og gode poenger, som tidvis fremstiller ting i noe forenklet form og/eller med litt vel sterk ordbruk. Det slo meg igjen da jeg i DNs nettavis fredag 7. desember leste hans angrep på min egen trykksverteferske Dagsavisen-kronikk. Overskriften « Historikerens historieløshet » gjorde meg nysgjerrig på hvilke sjokkerende feil Wiedswang hadde funnet i min kronikk. Svaret så ut til å være at han egentlig ikke kunne påvise noe feil i det jeg hadde skrevet. Han var bare sterkt uenig i min konklusjon – og rasende over noe han mente at jeg burde ha skrevet om.
Det er noe uvanlig å bruke så sterke ord om noe som ikke er skrevet. Det kan selvsagt være en relevant kritikk av en kronikk hvis den, bevisst eller ubevisst, har holdt utenom viktige momenter som kunne snu opp ned på konklusjonen. Det Wiedswang her ville ha inn mye mer om (EUs utvidelse østover etter den kalde krigens slutt) ville imidlertid for meg ikke endret kronikkens konklusjon (som var at hvis EU er en riktig fredsprisvinner, er 2012 i hvert fall et feil år).
I en fagbok om dette spørsmålet ville det åpenbart være en grov unnlatelsessynd ikke å ta med ett kapittel til å diskutere den mulige betydningen av utvidelsen østover, og i en 50 siders forskningsartikkel burde det definitivt hatt noen sider. Wiedswang bør være kjent med at man ofte må gjøre et noe ufullstendig utvalg til aviskronikker, siden han stadig gjør det selv. I dette tilfellet var plassmangel et alvorlig problem, ettersom jeg både skulle skrive om årets fredsprisvinner og om den sittende nobelkomiteens prioriteringer. Jeg valgte under det første å sette hovedfokus på det som var hovedbegrunnelsen for prisen og som har vært mest fremme i debatten, nemlig EUs langsiktige betydning for spørsmålet om krig og fred i Europa. De fleste kvalifiserte historikere synes å være enig med meg i at EUs viktigste fredsinnsats ligger der og langt tilbake i tid.
Spørsmålet om EUs utvidelse østover etter Den kalde krigen ble stående øverst på listen over ting jeg ikke fikk plass til. Den prioriteringen skal jeg i ettertid ta selvkritikk på. Jeg burde ryddet plass til et avsnitt om dette, for å klargjøre for leserne at det for meg lå inne i resonnementet uten å endre konklusjonen. Wiedswang skal få treffpoeng på den – selv om han altså skyter med kanon.
Wiedswang finner det «nifst historieløst» at jeg konkluderer mot årets fredspristildeling uten å drøfte betydningen av EU-utvidelsen østover. Men i så fall må vi nettopp drøfte – ikke bare komme med den ensidige og forenklende hyllesten han her gjør. Jeg er enig i at EU-utvidelsen østover har fått stor betydning, og at den har hatt mange positive effekter hva angår demokrati og menneskerettigheter i land som har blitt medlemmer. Men det er likevel snakk om et regnestykke med både plusser og minuser – og for øvrig venter vi fortsatt på sluttsummen. Det er ikke uten grunn at årets fredspristildeling er uvanlig omstridt ikke bare i Norge, men også i ulike østeuropeiske land.
EUs utvidelse østover bygget ned mange barrierer. Samtidig reiste det også noen nye, mellom naboland som nå havnet på hver sin side av EU-grensen. Snart ti år etter at EU ble utvidet med landene som hadde best forutsetninger for demokrati og menneskerettigheter, har man fortsatt en til dels svært anspent situasjon i sonen utenfor EUs østgrense. Diktaturet består i Hvite-Russland, Russlands motsetninger til naboland har endog resultert i krigshandlinger, og mellom Russland og EU opplever et så stort og viktig land som Ukraina i dag faretruende harde interne motsetninger. Jeg skal ikke hevde at situasjonen for noe land øst for EUs grense hadde vært bedre uten EUs utvidelse. Men jeg håper Wiedswang er enig ikke bare i at situasjonen i regionen som helhet fortsatt er svært utfordrende, men også i at den knapt kan sies å ha utviklet seg slik man håpet ved EUs utvidelse.
Også i landene som ble medlemmer er det snakk om en vei med noen fremskritt og noen tilbakeslag snarere enn en triumfferd. EU-medlemskapet fikk en positiv betydning for innføringen av parlamentarisk demokrati og menneskerettigheter i mange land der. For mange av landene har utviklingen etter medlemskapet på den andre siden ikke blitt som man håpet og trodde. EU skal ha ros for å ha trykket på blant annet mot uakseptabel behandling av ulike minoriteter i nye medlemsland, men så langt dessverre ofte uten å oppnå ønskede forbedringer. I land som Bulgaria og Romania er vidtgående korrupsjon fortsatt en stor utfordring for demokratiet. Og vi har de siste årene sett nye utfordringer både for landene i Øst-Europa og for EU der, blant annet med fremveksten av et skremmende stort høyreekstremt parti i Ungarn. Krisen har rammet landene i Øst-Europa hardt, og er en større trussel mot demokratiet der enn i Vest-Europa. Med krisen har misnøyen med forskjellene i EU økt også i øst, ikke minst blant unge. Igjen skal jeg ikke påstå at situasjonen for noe land hadde vært bedre uten EU-medlemskapet, bare påpeke at dagens situasjon fortsatt er svært krevende. Til illustrasjon av hvor komplekst evalueringen av dette er: Noen av landene hadde tilsynelatende en mer lovende utvikling før de ble medlemmer av EU enn etter at det ble det – men ønsket om å få bli medlemmer bidro nok da sterkt til forbedringen før medlemskapet¿
Det er altså en metodisk utfordring her at vi ikke vet hvordan utviklingen i Øst-Europa ville blitt uten EUs utvidelse, og heller ikke hvordan det går med den nåværende krisen der. Jeg utelukker slett ikke at det om 50 år kan stå som en etablert sannhet i historiebøkene at EUs utvidelse østover etter Den kalde krigen ble en historisk suksess som var vel verdt en fredspris. Men jeg tror det i så fall likevel vil stå at timingen med pristildeling i 2012 også i det perspektivet var merkelig. Den delkonklusjonen passer altså svært godt med min hovedkonklusjon i fredagens kronikk.
Det er flere sider av temaet med EUs utvidelse østover som jeg gjerne skulle skrevet lenger om her. Det er også flere andre temaer jeg gjerne skulle hatt med i fredagens kronikk. På listen over det som ikke kom med, sto også flere argumenter som kunne tale mot en fredspris til EU nå. For eksempel gikk jeg ikke inn på det paradoks at fredsprisen i år tildeles en av verdens største våpeneksportører. Ei heller på hvordan det virker inn på global utvikling, at EU i så stor fremstår som en regional blokk og en tidvis svært krevende forhandlingsmotpart i forhandlinger med utviklingsland. Jeg skal ikke kritisere Wiedswang for noe han ikke skrev om, bare nevne at kritikken av min kronikk som ufullstendig ville stått sterkere hvis han her også tok med et eksempel som gikk mot hans egen oppfatning. Slik hans tekst står tenker jeg etter å ha lest den at jeg avgjort burde tatt med et eget avsnitt om EUs utvidelse østover. Samt at Wiedswang kanskje burde vært litt mer forsiktig med å kritisere andre for å være ufullstendige og/eller ubalanserte, når han her anla en så vidt tendensiøs vinkling selv?
Jeg innledet fredag min kronikk med noen ord om ensidige EU-tilhengere som tilsynelatende ikke kan se noen argumenter mot å tildele EU fredsprisen i 2012 OG om ensidige EU-motstandere som tilsynelatende ikke klarer å tilkjenne EU noen innsats for fred, demokrati og utvikling. Med et par hederlige unntak, må jeg konstatere at reaksjonene på min kronikk har bekreftet dette problemet. Jeg kan jo ikke bli så veldig overrasket over at noe jeg skrev forrige fredag fortsatt stemmer. Men jeg tillater meg i dette tilfellet likevel å bli litt skuffet.
Med disse ord avslutter jeg for min del denne debatten, og lar eventuelle gjenværende leserne vurdere om Wiedswang eller Lahlum var mest ensidig i den. Jeg takker helt til slutt Wiedswang for debatten, og gleder meg over å se en noe mer nyansert fremstilling om årets pristildeling i hans senere artikkel «Københavnfreden».
Hans Olav Lahlum (fortsatt historiker, forfatter og SV-politiker)
Les også: Historikerens historieløshet (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.